I det filosofiske hjørnet...

Nei, jeg kommer ikke til å ramse opp antikkens filosofer og deres tanker om universet og mennesket, ta det helt med ro...

I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg litt rastløs. Før i tiden (i mine yngre dager)- eller, dvs for sånn ca et år siden og før det - ville jeg taklet det ved å spise masse og legge meg ned i sengen for å grine. Har du også noen gang følt det sånn at du ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg? Du har ikke lyst til å gjøre noe, alt virker egentlig ganske meningsløst og tankene virrer rundt i hodet ditt... De ukontrollerbare tankene dine stresser deg og gir deg et behov for å roe deg ned. Men hvordan?

Å lese en bok hjelper ikke, for du klarer ikke konsentrere deg. Høre på musikk blir selvpining for tankene fortsetter og forsøker å overdøve musikken. Hva gjør man? Hvorfor føler man seg slik?

Jeg tror alle mennesker trenger litt tid for seg selv innimellom, litt tid til å reflektere over alt som hoper seg opp underveis i livet. Det kan være alt fra hva man bør studere til eksistensielle spørsmål, hvordan man bør oppføre seg til hva man synes om samfunnet man lever i. ALT.

Jeg føler ihvertfall at det av og til er deilig å kunne finne en konklusjon, sette punktum, eller ihvertfall forsøke. For å klare det bør man i ny og ne sette seg ned for å finne ut hvordan man kan løse det man hele tiden går og grubler over og dermed ikke får fred for.

Ikke bare føler man seg bedre etterpå fordi man rett og slett har en eller to ting mindre å tenke på, man er også mer tilstede når man er med andre mennesker fordi man ikke har ting som ligger i bakhodet og gnager. Tenker man over det så er i bunn og grunn den eneste personen man bør kunne stole på en selv. Du er den eneste du kan være sikker på alltid vil være der for deg når du behøver det. Er ikke det da lurt å klare å høre på det en selv strever med, å sette av tid til å høre på en selv?

Jeg tror en av de viktigste tingene her i livet er å lære å forstå og takle seg selv. Gjennom å forstå seg selv forstår en også andre bedre, setter man pris på seg selv er det lettere å sette pris på andre.

Denne refleksjonsstunden gir deg forhåpentligvis et klarere bilde på hvem du er, om du beveger deg i rett retning i forhold til det som er riktig for deg, det du står for. En viktig ting du kan spørre deg om er: Har jeg lært av mine tidligere feil? Er jeg klar over hvor jeg lykkes og hvor jeg ikke gjør det?

For min del var tankene jeg måtte få orden på følgende: Hvilken utdannelse og yrke skal jeg velge? Er jeg over gjennomsnittet dum? Finnes det en gud?

Ikke lette spørsmål, mine foreløpige konklusjoner er:

1: Jeg vil ta et år til med psykologi for senere å bestemme meg for om jeg vil jobbe med det. Jeg liker psykologi veldig godt så jeg har ingenting å tape på det (bortsett fra penger). Dessuten tenker jeg å være med på et opplegg i Marokko til neste sommer hvor jeg underviser fransk og så håper jeg min kusine kan hjelpe meg å få sommerjobb på Sandviken sykehus enten neste sommer eller den etter der igjen. På den måten får jeg et inntrykk av de to fagområdene som for øyeblikket interesserer meg: Psykologi og undervisning.

2: Det er mange, mange ting jeg ikke vet, men det er også mange ting jeg vet. Ingen er perfekte, ingen kan vite alt og alle har forskjellige interesser og dermed områder man har ønsket å kunne mer om enn andre. Ergo er jeg ikke dum, ikke på mine "fagfelt" ihvertfall. Men det betyr ikke at jeg ikke kan og bør bli klokere;) Å være klar over sine mangler er første skrittet:) Målet mitt fremover er å holde på den gode vanen jeg har fått med å lese bøker og artikler for å bli mer verdensorientert og øke allmennkunnskapene mine.

3: Finnes det en gud? Det er ikke godt å si. Før var det for uvirkelig å tenke meg til at det finnes en gud, nå synes jeg det er helt usannsynlig å tenke at det ikke gjør det. Hvordan kan en verden hvor alt ser ut til å fungere harmonisk sammen være skapt ved ren tilfeldighet OG uten noen som helst mening bak det? Samtidig er det vanskelig å tro at noe allvitende og som er enda større enn oss har kunnet skape hele universet ut av ingenting. Og hvor kom denne guden fra, den må jo ha kommet fra et sted? Enten må alt alltid ha eksistert, ellers må det ha blitt til ut av ingenting. Begge tankene er uvirkelige for meg. Jeg tror nok at til slutt så må man bare velge hva man tror, men jeg føler meg ikke klar til å velge ennå. Det eneste jeg kan si er at jeg har LYST til å tro...

Du er det du gjør og det du spiser...

Hvorfor holde seg i form?

- For det første så er det det kroppen din er laget til, å bevege seg er derfor naturlig for den (bruker du kroppen lite i hverdagen går du dermed imot dens egen natur). Er det rart det føles så godt når du er og etter du har vært i bevegelse? Kroppen er til for å brukes, så bruk den for det den er verdt!! Ikke la den støve ned som så mange mennesker gjør i dag! Alle kropper har et talent, finn ditt; når føler du deg bra i kroppen din?

- Beveger du deg mye er dette svært idéelt for hjernen din (faktisk!). En optimal hjerne trenger en aktiv kropp som samarbeidspartner! Sliter du med dårlig konsentrasjonsevne/dårlig hukommelse? Kanskje du da burde ta deg en joggetur eller en tur ut på dansegulvet? Det får meg til å tenke på: Er det rart samtalene går så mye lettere når man er ute og går? Det er som om hjernen får en ekstra motor, alle de gode idéene sitter plutselig vanvittig løst!

- For ikke å glemme at sport forebygger aldersrelaterte sykdommer som alzheimer, leddplager, diabetes (jepp jepp) osv.

- Du lever lenger! Do I need say more?

- Du blir lykkeligere! Ikke bare fordi du føler kroppen din duger til noe og ikke bare er et slep som henger etter hodet ditt, men fordi kroppen sender ut de velkjente lykkehormonene serotonin (tror jeg det var).

- Du får mer energi (med mindre du trener for mye, da detter du gjerne rett i do...).

- Du klarer å yte mer i hverdagen fordi kroppen er vant til å bli brukt.

- Du opplever mindre stress (med mindre treningen blir en stressfaktor, da bør du kanskje revurdere treningsformen din).

- Det passer for alle! Uansett hva slags kropp du har, så har den et potensiale som venter på å bli brukt!

- Sist, men ikke minst kommer den grunnen som sannsynligvis er de aller flestes motivasjon. Jeg trenger vel ikke å si det: En veltrent kropp ser bra ut. Ikke glem at alle grunnene jeg har nevnt over hver for seg er mer enn nok grunn og motivasjon til å få rumpestumpen ut av sofaen noen timer daglig:) Jeg fikk inspirasjon til å skrive dette innlegget da jeg var på joggetur rett i sted, hva blir du inspirert til?

Hvorfor spise økologisk?

- Frukt og grønnsaker som ikke er økologiske inneholder gjerne mindre næringstoffer enn økologiske fordi de har vokst i jord med næringsfattig kunstgjødsel, er fattige på antioksidanter da de ikke har bruk for å produsere disse siden de er beskyttet mot angrep av insekter ol "takket være" sprøytemidler. Dessuten er disse ofte genmodifiserte til å vokse raskere noe som gjøre at de ikke har tid til å ta til seg like mye næringstoffer som økologiske før de er blitt store nok til å bli solgt på markedet.

- Plantemidler og kunstgjødsel er dessuten ikke bra for miljøet! Elver blir forurenset av dette og jorden blir ødelagt fordi uøkologiske bønder sjelden lar jorden ligge brakk for å la den "komme seg til hektene" igjen mellom høstingene.

- Økologisk kjøtt kommer fra sunne dyr som har hatt det GODT, som har fått bevege seg, se sollys og har hatt lite stressfaktorer i sin oppvekst (stress er ikke bra for kjøttets kvalitet og dyrets immunforsvar). Dessuten får de naturlig kost, økologisk selvfølgelig, som er tilpasset dyrets natur (og dermed fordøyelsessystem). Liten digresjon: Store e-koli bakterieutbrudd (som stadig dreper folk) blant kyr i USA skyldes at kuene får maisbasert fôr og ikke gress som magene deres egentlig er laget for. Hadde disse kuene fått gress og ikke pensilin for å hindre e-koliutbrudd, ville det sannsynligvis ikke forekommet lenger. Si ja til å spise dyr som har vært friske og har hatt et mest mulig naturlig og godt liv!

-Det har mer smak og du får god samvittighet av å spise det!

- Kort oppsummert: Å velge økologisk er bra for deg, for dyrene, for miljøet og bra for bonden som får tilskudd til å fortsette driften og gjerne utvide tilbudet sitt. Den eneste det ikke er bra for er kanskje lommeboken din, men se på det som en investering for din egen helse (forhåpentligvis blir det færre legebesøk fordi kroppen din blir motstandsdyktigheten i egen person så proppet av vitaminer og mineraler og gode næringsstoffer som den blir) og for verden (faktisk). Kutter du ned på hvor mye kjøtt du spiser (du trenger ikke fire måltider med kjøtt per dag) og velger økologisk når du spiser det, så blir ugiftene omtrent som før:)

- Hva venter du på, la maten din bli din medisin:)

Memento

I've decided to write this in case I one day wake up with a serious dementia or that I only have a really bad day. It's to remind me how wonderful life was (and hopefully will continue to be), how extremely lucky I am having a boyfriend that i love more than anything, having extraordinary friends who care for me and a family that will always be there for me. I'm starting to have a better comprehension of life and what to do about it. And I'm happy with it. I don't feel any pointlessness anymore. Even though I know I'm just a tiny person that a priori can't do any big change and that my life isn't worth much if you look at the society today. People die everyday in wars, because of hunger, in natural catastrophies, of lifestyle-diseases and in accidents. There are so many people dying everyday that we just don't care anymore. They become a number.

Why should my life have any more value than theirs? On the other hand, it makes me feel that there IS a reason to live, there IS something I can accomplish. That something has to be done or else our mother-earth won't take it for much longer. It's our duty to fight the system we've been put into. I didn't create it, and I sure won't accept it. The first tool in a war is knowledge.

Hipp hurra

.. då var eg blitt 22 år. Fantastisk. De siste 13 timene og 15 minuttene har jeg virkelig merket endringer fra i går. Det er på sånne "store" dager at du føler deg ensom når ingen av vennene dine er der. Enten det er fordi de er i Norge og du ikke er der eller fordi de har reist hjem til sine respektive land eller rett og slett er på ferie. På bursdagen din.
Så hjelper det ikke akkurat på at det er fotball-VM og kjæresten din sitter klistret fast til skjermen. Det hjelper ikke i det hele tatt. Eneste gleden du har er å se hvor mange som tenker på deg, via facebook. Noen som du til og med aldri virkelig har kjent, som du kanskje gikk på ungdomsskole med eller på barneskole med og som siden da du aldri har snakket med, ikke engang over facebook.
Er dette folk som virkelig tenker på deg eller vil de bare sikre seg en ekstra bursdagshilsen på sin egen bursdag? Uansett hva tanken bak er så føles det godt å bli husket på, at noen tar seg tid til å skive et par ord til deg. Ingen tvinger de til det. Hipp hurra for meg!

Minianalyse

Fant ut det kanskje var på tide å få frem penn og papir igjen (haha). Merkelig dag i dag. Ikke at det har skjedd noe særdeles spennende, men føler meg merkelig, som jeg (vi?) alle gjør av og til.. Etter bare to timer på skolen (klarte å forsove meg så gikk glipp av første forelesning) og et middelmådig sjokoladestykke som liksom skulle trøste meg, men som endte opp som et irritasjonsmoment fordi jeg hadde så store forhåpninger at bare jeg fikk i meg litt sukker og sjokolade kom jeg til å føle meg bedre. Men nei. Det endte med et sterkt behov for å komme meg hjem så fort som mulig og samle tankene. Og det gjorde jeg. For andre gang siden jeg kom her har jeg prøvd å meditere. Dvs sette meg ned i en behagelig stilling, sette på rolig musikk og la tankene flyte frit mens jeg kjenner etter hvordan pusten går. Det er grådig behagelig! Etter ikke mange minuttene føler du deg helt avslappet, litt døsig, men uten å være trøtt av den grunn. Faktisk skal en halvtimes meditasjon gi deg mer energi enn en halvtimes høneblund. Ihvertfall så måtte jo spørsmålet poppe opp i hodet mitt: Hvorfor blir jeg ofte urolig og rastløs?

Etter en kort analyse, konkluderte jeg med at jeg er en overanalytiker med tendenser til sosialangst. Jeg bruker for mye tid på å analysere hvordan andre oppfatter meg at jeg ikke alltid klarer slappe av og ha en naturlig samtale. Jeg kom også til å tenke på at det kanskje har noe med at jeg har et veldig unyansert bilde av hvem jeg er og hvordan jeg er å omgås med. Samtidig hjelper det ikke å leite etter svaret på disse spørsmålene hos andre, fordi alle er forskjellige med forskjellig bagasje og dermed oppfatter vi hverandre forskjellig. Dermed finnes det heller ikke noe konkret svar på "hvordan jeg er".

Så hva gjør jeg? Kommer det til å gå over av seg selv? Kanskje. en venninne av meg har fortalt meg om hypnose og hvilke underverker det kan gjøre. Selv sluttet hun å røyke for 9 måneder siden etter én eneste seanse med hypnose.. Denne uken skal hun tilbake til hypnotisøren for å få bukt med et unaturlg forhold hun har fått til mat (noe hun tror kommer av at hun har hatt et vanskelig forhold til moren gjennom oppveksten). Jeg er spent på å se hvordan det går, kanskje det hadde vært noe for meg òg?

Elefantmannen Michael Jackson

Michael Jackson er/var en liten luring som tilsynelatende planlagte at hele hans karriere skulle være "det største showet i verden". Til media skal han ha sagt følgende: "Sannheten er at de ikke vet noenting og at de vil alle fortsette å leite for å finne ut om jeg er homo eller hetero, eller jeg vet ikke hva... Jo mer tid det tar for dem å finne det ut, jo mer berømt blir jeg." Micheal Jackson har gjennom tidene tilsynelatende vist aner av homoseksuelle tendenser, pedofile tendenser, heterofile tendenser, kvinnelige tendenser, mannlige tendenser, barnslige tendenser, voksne tendenser, han har vært svart og han har vært hvit. Er det en menneskelig rolle Micheal Jackson ennå ikke har spilt?

"For å skape en myte og overgå stillingen hans som sanger og danser, var det nødvendig for ham å få folk til å snakke om ham, krysse grenser og instaurere en aura av mysterier." Det har han klart. MJ vil bli husket som langt mer enn en talentfull sanger. Han er og forblir et uløst mysterium som vil bli husket helt til det en dag blir løst, om det er mulig. Jeg ser for meg en udødeliggjort MJ som ligger i graven sin og skrattler og godter seg.

Bye bye Norway, hello France

Sånn, da var jeg tilbake igjen i Montpellier. Det føles bra, nå har jeg vært og hentet litt av tingene mine i den gamle leiligheten. Nå merker jeg hvor mye mer jeg har i forhold til da jeg kom hit for to år siden. Hvordan skal jeg få alt dette hjem igjen når jeg en gang flytter tilbake? Det blir ikke lett.

På torsdag skal jeg skrive meg inn på universitetet. Det blir deilig å få det unnagjort så jeg kan melde meg opp på fag. Må også finne ut hvor jeg skal ta kjøreopplæring (Silje skal lære å kjøøre!). Jeg hadde også lyst å begynne på teater, men vet ikke om jeg tør og har lyst lenger.. Det varer fra september til slutten av juni, det er ganske lenge, 3 timer hver uke: En time sang, en time dans og en time teater. Tenker også det kan bli vanskelig å få tid til det, elelr det blir vel ikke det om jeg har nok lyst til det. Jeg har én gratis prøvegang, så får se hva jeg gjør. Hadde lyst å reise litt dette året, i feriene. Vet ikke om vi har øving i ferien, det må jeg finne ut også. De er visst veldige strenge, ikke så glade om vi ikke har gyldig grunn (sykdom) for å ikke komme på øvingene. Og kommer vi for sent kan læreren nekte oss adgang. Skjønner jo det, men ble litt skremt av at det sto i reglementet.

Ellers er jeg gangske trøtt og sulten, fra i morgen slutter jeg av dette juksefasteriet sånn at jeg blir litt mindre tafatt.. Forresten dukket det opp i posten fra "aksjon mot sult" et skriv om at de trenger fort penger, 1 milliard mennesker i verden (1 av 6 personer) sulter. Jeg har aldri visst hvordan det er å gå en hel dag uten mat før, det er ikke så veldig kjekt. Men jeg kan ihvertfall spise etter en dags faste er over. Å ikke vite når neste gang man får noe å spise eller om det i det hele tatt blir noen neste gang, jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være. Man kommer inn i en ond sirkel: Du blir sliten og mer og mer avhengig av å få tilført næring, samtidig som evnen din til å skaffe deg det blir svakere og svakere.. Du er helt avhengig av at noen andre hjelper deg. 1 milliard mennesker! Det er helt vilt! Og det verste er at vi har mulighet til å gjøre noe med dette, vi har midlene, sult er ingen ukurerbar sykdom. Det trengs bare mat, og videre midler til framtidig produksjon av egen mat (husdyr, korn, brønner etc). Hvert sjette menneske på jorden!!