I det filosofiske hjørnet...

Nei, jeg kommer ikke til å ramse opp antikkens filosofer og deres tanker om universet og mennesket, ta det helt med ro...

I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg litt rastløs. Før i tiden (i mine yngre dager)- eller, dvs for sånn ca et år siden og før det - ville jeg taklet det ved å spise masse og legge meg ned i sengen for å grine. Har du også noen gang følt det sånn at du ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg? Du har ikke lyst til å gjøre noe, alt virker egentlig ganske meningsløst og tankene virrer rundt i hodet ditt... De ukontrollerbare tankene dine stresser deg og gir deg et behov for å roe deg ned. Men hvordan?

Å lese en bok hjelper ikke, for du klarer ikke konsentrere deg. Høre på musikk blir selvpining for tankene fortsetter og forsøker å overdøve musikken. Hva gjør man? Hvorfor føler man seg slik?

Jeg tror alle mennesker trenger litt tid for seg selv innimellom, litt tid til å reflektere over alt som hoper seg opp underveis i livet. Det kan være alt fra hva man bør studere til eksistensielle spørsmål, hvordan man bør oppføre seg til hva man synes om samfunnet man lever i. ALT.

Jeg føler ihvertfall at det av og til er deilig å kunne finne en konklusjon, sette punktum, eller ihvertfall forsøke. For å klare det bør man i ny og ne sette seg ned for å finne ut hvordan man kan løse det man hele tiden går og grubler over og dermed ikke får fred for.

Ikke bare føler man seg bedre etterpå fordi man rett og slett har en eller to ting mindre å tenke på, man er også mer tilstede når man er med andre mennesker fordi man ikke har ting som ligger i bakhodet og gnager. Tenker man over det så er i bunn og grunn den eneste personen man bør kunne stole på en selv. Du er den eneste du kan være sikker på alltid vil være der for deg når du behøver det. Er ikke det da lurt å klare å høre på det en selv strever med, å sette av tid til å høre på en selv?

Jeg tror en av de viktigste tingene her i livet er å lære å forstå og takle seg selv. Gjennom å forstå seg selv forstår en også andre bedre, setter man pris på seg selv er det lettere å sette pris på andre.

Denne refleksjonsstunden gir deg forhåpentligvis et klarere bilde på hvem du er, om du beveger deg i rett retning i forhold til det som er riktig for deg, det du står for. En viktig ting du kan spørre deg om er: Har jeg lært av mine tidligere feil? Er jeg klar over hvor jeg lykkes og hvor jeg ikke gjør det?

For min del var tankene jeg måtte få orden på følgende: Hvilken utdannelse og yrke skal jeg velge? Er jeg over gjennomsnittet dum? Finnes det en gud?

Ikke lette spørsmål, mine foreløpige konklusjoner er:

1: Jeg vil ta et år til med psykologi for senere å bestemme meg for om jeg vil jobbe med det. Jeg liker psykologi veldig godt så jeg har ingenting å tape på det (bortsett fra penger). Dessuten tenker jeg å være med på et opplegg i Marokko til neste sommer hvor jeg underviser fransk og så håper jeg min kusine kan hjelpe meg å få sommerjobb på Sandviken sykehus enten neste sommer eller den etter der igjen. På den måten får jeg et inntrykk av de to fagområdene som for øyeblikket interesserer meg: Psykologi og undervisning.

2: Det er mange, mange ting jeg ikke vet, men det er også mange ting jeg vet. Ingen er perfekte, ingen kan vite alt og alle har forskjellige interesser og dermed områder man har ønsket å kunne mer om enn andre. Ergo er jeg ikke dum, ikke på mine "fagfelt" ihvertfall. Men det betyr ikke at jeg ikke kan og bør bli klokere;) Å være klar over sine mangler er første skrittet:) Målet mitt fremover er å holde på den gode vanen jeg har fått med å lese bøker og artikler for å bli mer verdensorientert og øke allmennkunnskapene mine.

3: Finnes det en gud? Det er ikke godt å si. Før var det for uvirkelig å tenke meg til at det finnes en gud, nå synes jeg det er helt usannsynlig å tenke at det ikke gjør det. Hvordan kan en verden hvor alt ser ut til å fungere harmonisk sammen være skapt ved ren tilfeldighet OG uten noen som helst mening bak det? Samtidig er det vanskelig å tro at noe allvitende og som er enda større enn oss har kunnet skape hele universet ut av ingenting. Og hvor kom denne guden fra, den må jo ha kommet fra et sted? Enten må alt alltid ha eksistert, ellers må det ha blitt til ut av ingenting. Begge tankene er uvirkelige for meg. Jeg tror nok at til slutt så må man bare velge hva man tror, men jeg føler meg ikke klar til å velge ennå. Det eneste jeg kan si er at jeg har LYST til å tro...