Bivirkning

Så nettopp en dokumentar med Stian og Ole Gunnar. "Side-effects of being an american". Den handlet om folk som tar anabole steroider uten skrupler, hvordan det amerikanske samfunnet gjør at menn føler et krav om alltid å bli sterkere, og dobbeltmoralen i samfunnet (deriblant Arnold Schwartznegger som står og forteller deg at dersom du kjemper hardt, rettferdig og ber til Gud så vil du klare den amerikanske drømmen, mens han selv gjerne aldri hadde blitt kjent og guvernør hadde det ikke vært for at han hadde tatt/tok anabole steroider). Det er skummelt å tenke på hvor langt folk er villige til å gå for å stadig "forbedre seg" og bli anerkjent av andre for det de ser ut til å være. Vi blir styrt av store krefter som gjør at vi aldri blir helt fornøyd med vårt ytre, for noen er det blitt deres viktigste preokkupasjon. Det er trist. Jeg har ikke lyst at det skal være MIN eneste, det irriterer meg i det hele tatt at det er noe jeg bryr meg om. Se på meg, nå går jeg ut en tur for å pleie egoet med solarium og en løpetur. Ikke fordi jeg får latterkrampe av å ligge og grille huden med kreftfremkallende UVA og UVB-stråler, og jeg får ikke orgasme av å løpe for å si det sånn. Men én ting får jeg jo: Av en eller grunn stiger selvtilliten to hakk og den gode samvittigheten lager en behagelig ro i sjelen idet jeg kommer heseblesende inn døren og en glad hund kommer og slikker svetten av hendene mine.

Jeg er blitt intellektuell!!

Dagens store forbauselse (og grunnen til at jeg fant ut at jeg måtte begynne å skrive blogg) skjedde ved frokostbordet kl 10.33 presis. Jeg står fullt opptatt med å forberede frokosten min (knekkebrød med prim og banan, ingenting komplisert) idet pappa stikker det viktige hodet sitt opp fra avisen og stiller meg spørsmålene som hadde fått meg til å dette av stolen hadde jeg bare sittet på en. "Hva betyr radikal?" Før jeg får tenkt meg om har jeg allerede lirt av meg en perfekt forståelig forklaring på hva dette fremmedordet betyr. "Hva betyr konservativ da? Og liberal?" Man skulle trodd jeg var en levende fremmedordbok idet de nesten leksikonperfekte ordforklaringene klinger ut av kjeften på meg. Jøss, tenker jeg, hva er det som skjer? Når pappa begynner å stille MEG spørsmål på ting han lurer på, da må det vel bety at jeg holder på å bli intellektuell?